i7823-e1520684170779

Erstatning etter rideulykke – spørsmål om aksept av risiko

Høyesterett avsa den 1. mars 2018 dom i sak 2017/1252. Saken dreide seg om en rytter som var kommet til skade etter å ha blitt «bukket» av en rideskolehest hun hadde leid, kunne kreve erstatning av ridesenterets ansvarsforsikringsselskap i medhold av skadeserstatningslovens bestemmelse om at eiere uten hensyn til egen skyld har ansvar for personskade voldt av dyr. Spørsmålet i saken var om rytteren måtte anses å ha akseptert risikoen for skaden.

Advokat Tom Eivind Haug representerte skadelidte i saken for Høyesterett. Skadelidte fikk medhold i at forsikringsselskapet var erstatningsansvarlig for skaden.

Høyesterett kom til at det er plass for synspunktet aksept av risiko ved anvendelsen av skadeserstatningsloven § 1-5 nr. 1 og at det under dette ansvarsgrunnlaget «fortsatt må være en viss åpning for ansvarsbortfall basert på aksept av risiko». Dommen gir imidlertid uttrykk for at det må utvises stor tilbakeholdenhet med å godta aksept av risiko som bortfallsgrunn.

Av særlig interesse, ut over det objektive ansvaret for dyr, er Høyesteretts vurdering av forholdet til medvirkningsbestemmelsen i skadeserstatningsloven § 5-1. I premiss (50) uttales det blant annet at

«Som jeg har vært inne på, er grensen mellom medvirkning og aksept av risiko ikke skarp ‒ aksept av en åpenbar risiko er til dels blitt betraktet som en form for medvirkning. Det tilsier etter min mening stor tilbakeholdenhet med å godta aksept av risiko som bortfallsgrunn ved siden av § 5-1. Det kan altså langt fra være slik at dersom man kjenner til risikoen og skadepotensialet, har man dermed også akseptert enhver skade som aktiviteten kan føre til, uten hensyn til hvor liten risikoen er for denne skaden. Det gir ikke god sammenheng med § 5-1.»

I dommen legges det til grunn at vurderingen av om det foreligger aksept av risiko, må bygge på en helhetsvurdering. De forventninger skadelidte med rimelighet kan stille til aktiviteten, må da stå sentralt.

Høyesterett la til grunn at den som regelmessig tar seg en tur på rideskolehester, før eller siden må regne med å falle av hesten, men at slike fall, sett fra den enkelte rytters side, som oftest ikke fører til skader som er så alvorlige at de medfører økonomisk tap.

Risikoen for slike skader kan da ikke anses som akseptert.

Rideskoler driver derimot kommersiell virksomhet der personskader fra tid til annen fremstår som en typisk og påregnelig risiko ved virksomheten, sett fra deres perspektiv. De er dermed nærmest til å bære risikoen for slike skader.

Dette ledet fram til Høyesteretts uttalelse i premiss (62) om at

«det i praksis er begrenset plass for synspunktet aksept av risiko ved utleie av vanlige rideskolehester.»

Det ble tatt forbehold for utleie av hester til erfarne ryttere for særlig risikofylte aktiviteter, der rytteren kjenner risikofaktorene godt. Høyesterett pekte også på at skader kan oppstå ved omgang med dyr uten at de nødvendigvis kan anses å være skade som dyret «volder».

Dommen gir veiledning om forståelsen av skadeserstatningslovens regel om ansvar for dyreeiere, og mer generelt om anvendelse av synspunktet aksept av risiko i erstatningsretten.

Hele dommen kan leses her.